Navnet Rotvoll betyr rydningsland. Gården nevnes ved skatteinnkreving fra 1521. Da var Rotvoll Nedre et klostergods under Domkirken. Gården skulle sørge for underhold av to kanniker ved kirken.

I 1537 måtte Erkebiskop Olav Engelbrektsson forlate Steinvikholmen slott, etter forgjeves å ha forsøkt å sikre Olavsskrinet og riksregaliene fra Luther og den danske kongen. En Arnt Rotvoll nevnes som en av de utkalte menn som skulle bli værende og beskytte slottet.

150 år etter begynner Rotvolls tid som lystgård for kondisjonerte Trondhjems familier. Jens Hansen Collin var den første. Samtidig ser Petter Wessel Tordenskjold dagens lys på Ringve gård, men heller ikke han kunne hindre at Armfeldts soldater i 1718 brant ned Rotvoll gård, hus, avling og alt. 

Gården ble raskt bygget opp igjen, påkostet og utstyrt etter tidens smak med blomstrende dekor, forgylling og silketrukne møbler. I renessansehagen kunne man spasere om sommeren og det var festligheter, musikk og selskapelighet. Mange husmenn sørget for at gården leverte landbruks-produkter til sin eier i paleet inne i byen.

Rotvolls storhets tid kom med oberst Carl Jacob Waldemar riksgreve von Schmettow. Han fikk gården da han giftet seg med den skjønne Stine Anna Mølmann fra Trondheim. Til tross for at han var militær var greven en mann med stor interesse for landbruk og interesserte i nye metoder og forbedring av alle slag. Store arealer ble ryddet og drenert og gjødslet for dyrking av gras og korn. Kornet var renset før såing, poteter kom i jorda, kanskje de første i landet. Alleer ble anlagt, edle treslag plantet og prydhagen hvor det til tider var 8 gartnere i arbeid, må ha vært et syn. Da kongens utsending fra København kom for å inspisere landbruket i Norge, ble det meldt tilbake til Majesteten at det mest fremragende og framskrittsorienterte var å finne på greve von Schmettows gård, Nedre Rotvoll. Rotvoll var uovertruffen når det gjaldt å forene «Fordele og Bequemmeligheder». Det var den store låven som gjorde mye arbeid lettere. Det var låvebru for innkjøring, vannrenner og gjødselkjeller, og folkene måtte ikke springe fra hus til hus for å hente fôr eller stelle for dyr i separerte bygninger. Den dag i dag står vindfløyen på låvetaket med årstallet 1794.

I 1867 var det slutt på kanefart med lykter i alleen, selskapslivet, og spaserturer i prydhagen for de kondisjonerte. Rotvoll Nedre ble kjøpt opp av staten og i 1872 sto Rotvoll Asyl tegnet av arkitekt Ebbell, klar til å ta imot pasienter fra hele det nordenfjeldske. Overlege Dahl hadde nye tanker om behandling av sinnslidende. Her skulle pasientene behandles med respekt og verdighet, ingen vrede eller håndgripelig mishandling fra personalets side. 

Under 2. verdenskrig blir Rotvoll viktig for okkupasjonsmakten, men nå påført skammens merke. En arbeidsleir for russiske og serbiske krigsfanger ble opprettet på jordet sør for jernbanelinja. Under umenneskelige forhold måtte de arbeide på ulike steder i byen, kanskje også på husene i Sjøvegen hvor Kristoffertunet ligger i dag. Mange av fangene kom ikke fra det med livet i behold.

Etter over 100 år er asylet på veg til å bli historie, heldigvis. Noen pasienter ble etter hvert flyttet ut til husene i Sjøvegen. Et merkelig sammentreff er at lege Ulf Håkansson som var stipendiat på Rotvoll sykehus i slutten av 80-årene, kom senere som antroposofisk lege til Vidaråsen.

I 1989 flyttet de første landsbypionerene inn i Hans Collins veg 3, det som senere ble Olav Stokland hus. I 2001 kjøpte Landsbystiftelsen sammen med Steinerskolen på Rotvoll gårdsbygningene og det som var igjen av landbruksarealene til Rotvoll nedre.

I Årbok for Strindahistorielag for 2013 kan vi lese:

«….i tilknytning til den gamle låvebygningen har Camphill Rotvoll utviklet et bo- og arbeidsfellesskap for voksne omsorgstrengende. De ca. 25 menneskene som bor sammen på Kristoffertunet, driver en mangslungen virksomhet i gartneriet, grønnsaks- og urtehagen, safteriet og bakeriet, snekkeriet og vevstua. Fra egen landhandel selger de blant annet egne økologiske dagligvarer og miljøvennlige rengjøringsmidler. Man kan få inn trykk av at dette er en banebrytende nyvinning i grev Schmettows ånd.» (Jan P. Breida).

 Anne Langeland