Det var en drøm vi hadde her på Camphill Rotvoll. En drøm om et sted som kunne være midtpunkt (sentrum) for oss på Rotvoll. Et sted hvor det er plass for skuespill, teater, møter, konferanser, seminar, foredrag, feiringer og flere andre ting. Et sted hvor Steinerskolen også kunne ha sine feiringer. Et sted hvor menneske kan møtes i frihet. 
Så bestemte vi oss for å bygge en Kultursal. Vi ville bygge en sal hvor det skulle være høyt under takket og tilgjengelig for alle 
I mange møter satt vi sammen og diskuterte fram og tilbake. Vi bestemte oss flere ganger for å bygge salen. Men vi sa også mange ganger: nei vi lar det være.
Men til slutt bestemte vi oss for å bygge. Det vil si først måtte vi rive det gamle bygget, Sandbuan for å kunne bygge opp noe nytt.
Byggearbeidet begynte våren 2016 og skulle være ferdig til desember. 
I denne tiden skjedde det mye her på Rotvoll, mange spørsmål kom underveis, som vi som gruppe måtte forholde oss til, og helst svare på med en gang. Hva slags dører skal vi ha? Hvilke lamper trengs? Flere ting bli bare bestemt uten å spørre de andre i gruppen. For oss som gruppe var det nok en vanskelig prosess med denne salen. Likevel vokste gleden etter at bygget reiste seg.
Hvordan fant vi navnet?
Vi satt sammen mange ganger og lette etter det riktige navnet til dette flotte rommet her. Det var mye fram og tilbake. Vi diskuterte mye, var sinte å triste. Hvorfor trenger vi et navn nå? Trenger vi mere tid? Hvor vil vi hen? Blir vi enige?
Så gikk tiden og mange nye, betydningsfulle, vakre, morsomme og merkelige navn kom opp.  Det var det for eksempel Engelen, Hjerte-, Nordlys-, Artaban-, Vidar-, Dynamis-, Sirius-, Greve- og Henrik Hammer Salen» Vi ble ikke enige om et navn, men vi var på veg sammen.


Så satt vi igjen sammen siste mandag. Det var en anspent stemning. Vi trengte et navn. På lørdag skal Salen innvies, vi må bli enige! Med både tidspress og forventninger satt vi der og gikk gjennom alle navn vi hadde skrevet opp og lagt til side. 
Men først når alle trekke sine egne meninger og tanker tilbake, oppstår et åpent rom og man begynner å lytte til hverandre:
Det var 30. desember 2016, en dag før nyttårsaften. Det var en kald vind fra vest-sørvest med regn imellom. Himmelen var overskyet. Det var mørkt og ubehagelig denne dagen. Klokken 15:32 begynte det å lysne ute. 
Alle naboene fra Sjøvegen kom løpende ut av husene sine. Alle snakket med hverandre hva er det? Hva skjer? Har du sett det før? Hvor kommer det fra?
 Et sjeldent værfenomen viste seg på himmelen: En Perlemorsky!
Da Perlemorskyen strålte på himmelen virket det som om den sendte sine stråler ned til oss og rett på salen. Salen skinte under lyset fra skyen. Det ble varmt og ikke lenger ubehagelig. 
Dette fenomenet skjedde to dager på råd, som om det var et tegn eller en begynnelse til noe vidunderlig og nytt.
Perlemorskyen oppstår der hvor lyset brytes i iskrystaller høyt oppe. På sammen måte viser fargene seg i muslingens perlemor.
Vi vil at Perlemorsalen skal være et sted for verdighet, livsglede og mot. 
Det betyr for oss at:
    •    Alle mennesker har rett til å leve et verdig liv.
    •    Et verdig liv er å kunne bruke sine ressurser og bli sett. 
   •    Verdighet er å ha frihet til å ta avgjørelser og treffe valg som berører eget liv, og oppleve at denne rettigheten blir møtt med respekt.
   •    Verdighet bør være det styrende prinsipp for alle handlinger.
   •    Vår egen verdighet er gjensidig avhengig av andres verdighet.
    •    I hvert mennesker finnes det en iboende perle. 
Vi håper salen kan hjelpe oss til å synliggjøre perlene til hverandre.
Hvis vi klarer å opprettholde disse prinsippene her på Camphill Rotvoll, skaper vi et rom hvor alle mennesker kan møtes i frihet.
Jeg opplevde dette prosjekt mange ganger som et prosjekt som egentlig ikke hadde noe med meg å gjøre, men den prosessen vi gikk gjennom sammen, var kanskje som det sandkorn som irritere muslingen og som muslingen forvandler til en vaker perle. 

Sven Böhm
13. mai 2017