24. oktober 1995 gav Rigmor Skålholt følgende oppsummering av Kristoffertunets historie i en liten bok hvor hun også satte inn bilder fra den første tiden.
Hvor Kristoffertunet ble unnfanget er vanskelig å si. Den ytre historie begynte på Vallersund Gård: Det ble et sterkere behov for ettervern av stoffmisbrukere. Overgangen fra et beskyttet landsbyliv til det åpne samfunn ble for stor og mange klarte ikke å etablere seg. Da jeg kom for å hjelpe til på Vallersund i 1987, var tanken om ettervern i bevegelse, men det ble med tankene. 
Dette levde spesielt hos Ole Vestergaard og Bjørn Erik Thorsen, men det ble med tankene også for dem. Rundt 1988 ble det dannet et initiativ i Trondheim hvor antroposofiske virksomheter forsøkte å forene krefter og det ble avholdt et par møter. Jeg var med på ett slikt møte.
Høsten 1988 ble det første initiativ tatt i forhold til Sør-Trøndelag fylkeskommune med forespørsel om å stille et egnet lokale til rådighet for et ettervernstilbud. Det var liten respons å få.
Spørsmålet om ettervern dukket opp i flere møtesammenhenger innenfor Landsbystiftelsen. På vårmøtet for Representantskapet i 1989 sa Margit Engel: "Slutt å snakke om det, gjør noe!"
Jeg var på det tidspunktet klar over at Vallersund var for lite og isolert for meg og jeg så en mulighet for å flytte. Jeg tilbød meg derfor å hjelpe og bygge oppe et ettervern i Trondheim.
I utgangspunktet var det klart at jeg ikke ville/skulle bli boende i Trøndelag, men at min pionererfaring kunne brukes noen år.
Ole Vestergaard, som hadde vært pådriver med prosjektet så langt, reiste med familien til Hogganvik i slutten av mai 1989. Fra da av gikk jeg fullt og helt inn for oppgaven.
I løpet av noen få uker, med hjelp av sykehussjef Sjur Børve (bak kulissene) og fylkesordfører Ivar Ytreland, kom vi i samtale med fylkets Bygge- og eiendomskontor v/Bredtun. Bredtun kontaktet direktør Solbu ved Rotvoll psykiatriske sykehus og vi ble lovet et halvt hus (2 leiligheter) i Hans Collinsv.5. Fylket lot oss få leie gratis det første året.
Veronica Schmid og jeg gjorde det første innflytningsforsøk, jeg tror det var 9. august 1989, men ble møtt av et forferdelig rot. Ingenting var forberedt. Vaktmester Andersen ble kontaktet og han lovet å tømme leilighetene i løpet av uka. Så returnerte Veronika og jeg til Vallersund, men stilt opp igjen etter noen dager for å begynne fra "scratch".
23. august flyttet Chris Baum hit og to dager etter reiste Veronika med flyttelass til Tyskland for å studere språkforming. Hun kom til alle ferier og høytider og hjalp til med stor innsats både praktisk og med feiring av høytidene. Margit Engel hadde spurt tidligere på sommeren om Chris kunne hjelpe til i Trondheim og det ble hilst velkommen. 
Chris ble begeistret for stedet fra første dag. Ja, i den grad at han var takknemlig for sin livskrise som hadde gitt ham dette stedet.
Da jeg kom fra ferie, hadde han ikke hatt tid til å pakke ut kofferten og hadde tatt mange initiativ allerede. Chris så de store perspektiver og jeg bekymret meg for de små ting.
Vi levde av penger som vi fikk fra medarbeiderne på Vallersund og Jøssåsen: kr. 10.000 pr. måned fra hvert av stedene det første halvår. Vi fikk en bruktbil fra Hogganvik og vi fikk låne et hybelkjøkken fra Gunnar Sand. Med få midler skaffet vi til veie det nødvendige for å kunne leve med noen mennesker under svært enkle forhold.
Vi begynte med å ta inn ungdommer på dagtid, det vil si de kom til oss. Karl Hammer flyttet inn høsten 1989. Jan Tommy begynte å snekre under ordningen "Arbeid for trygd". Gjennom dette fikk vi dekket materialomkostninger. Chris samlet epler i hagene rundt Rotvoll og laget eplemos, han kjørte tidlig på morgenen til Ravnkloa for å kjøpe billig fisk fra fiskebåtene.
De første 9 månedene delte vi hus med en sikringsfange (psykiskutviklingshemmet) som hadde 10 ansatte som passet på ham. Betjeningen spilte høy musikk dag og natt. Flere ganger gikk jeg over gangen i natttøyet for å be dem dempe musikken. I midten av mars 1990 fikk vi overta hele huset og først da kunne vi begynne å brøyte rom for felleskapsformer. Torbjørn Ullereng kom fra Vidaråsen 15. januar.
Den første bibelaften ble holdt 27. januar. I høytidene og helgene var vi ofte på Vallersund og hjalp til. Chris og jeg reiste hver annen helg for å hjelpe med Offerhandlingen.
Gjennom hele vinteren holdt vi regelmessig Communitymøter, Sidsel Krogvig som den gang bodde i Trondheim, Chris og jeg. Disse møtene ble innledet med et vers for de døde, som vi følte støtte fra.
Chris reiste tilbake til Tønsberg i begynnelsen av juni 1990. Kari og Jan Tommy Kirkholt med barna Ida og Jonas flyttet hit i mars 1990. 1 august kom Eli Nakken og Tore Mongstad med Helene og Steffen. Da var det temmelig fullt og livlig i Hans Collinsv 5. Vi ble mange, og det var vanskelig å fatte beslutninger. Da huset skulle males gjorde Veronika og Rigmor et kupp: kjøpte farge og satte i gang å male.
I 1990 fikk vi kjøpt huset for 1 million kroner med støtte fra Kultur- forsknings- og etableringsfondet (Landsbystiftelsen) og Vallersund Gård.
I februar 1991 kom Berit Sunde fra Hogganvik. Da ble det ikke bare "flåss" men tvert imot en fantastisk hjelp på alle måter.
I august 1991 reiste Rigmor på "friår" til Tyskland.
Corinna og Dag fra Vallersund hjalp til noen måneder og Soili og Gerrit også for en kort periode. Ellers svingte de opp med liv og sjel de som bodde her.
Våren 1991 fikk vi leie to leiligheter i Stuttveien 3. Jan Tommy og Kari flyttet dit like eter at Katja var født.
Økonomien var sikret ettersom Sosialdepartementet bevilget penger til 9 plasser for stoffmisbrukere som oppholdt seg på Landsbystiftelsens steder. Vi fikk 5 av disse plassene. Pengene strømmet inn og ble brukt. Nå kunne vi satse på oppussing for fullt.
Stuttveien 3 ble kjøpt på etterjulsvinteren 1992 for penger medarbeiderfondet hadde overført til stiftelsen. Vi fikk dessuten et etableringstilskudd fra Husbanken på kr.180 000,-. Vi betalte 900.000 for hele huset. Det var forøvrig i elendig forfatning. All oppussing ble gjort av stedets beboere.
Arne Ingdahl som Chris "fant" på Norservice våren 1990, begynte å arbeide i vårt lysverksted. Han ble en trofast arbeider og på seinhøsten 1991 fant han ut at han ville bo her. Slik ble det at vi fikk en ekte Trondheimspatriot.
Til påske i 1992 kom Brita og Rune Lilleås og lille Jacob fra Camphill i Sveits. De brakte form og stabilitet til stedet. Samtidig kom Eskil Rundberget hit som fast beboer.
Til advent og jul samme år kom Anjo og Bernd og barna på besøk for å se om de skulle flytte hit. Vi trengte en gartner som kunne ta seg av gartneriet vi fikk leie fra fylket.
1992 ble et år med mange smertefulle sosiale prosesser. Rigmor kom tilbake fra Tyskland i august. Jan Tommy, Kari og barna, Eli, Tore og barna flyttet ut i løpet av høsten. De hadde gjort en stor pionerinnsats.
Stedet var nå blitt 3 år.
I desember fikk vi døpt det ved en enkel seremoni til KRISTOFFERTUNET. John Baum var her og fortalte fra sin bror Chris sitt liv. Vi ønsket å huske Chris sin begeistrende innsats. Han var døpt Christoffer. Chris døde av kreft 27.06.92 i Tønsberg.
Hans Collins vei 5 fikk navnet OLAV STOKLAND HUS i julen 1992. Harry Wågen var her og fortalte gripende om sin venn.
I februar 1993 fikk vi leid lokaler til et snekkerverksted i Reppeveien 2 på Ranheim. Rune ønsket å bygge opp et verksted sammen med landsbyboerne. Arbeidsvirksomheten trengte et midtpunkt.
Mange av de som bodde på Kristoffertunet, hadde arbeid og skole utenfor stedet. Spesielt for de som var på ettervern var dette viktig. Det var mange mennesker med ulike behov og vanskelig å holde sammen.
I august 1993 flyttet Jaap Sorter, Francis Killian og barna Sidre og Arne inn i Stuttvegen 3. Veronika Schmid hadde diplomavslutning som språkformer i København november 1993. Etterpå flyttet hun inn på Kristoffertunet. Her ble det fort skrujern og hammer og lite språkforming. Anke Dreisbach flyttet hit samme høst. Vi drømte om et seminar basert på arbeid, kunst og antroposofi. Våren 1994 ble det drift i gartneriet for alvor. Jaap hadde bestemt seg for å bli etter sitt prøveår.
Brita og Rune flyttet over i gartnerboligen sommeren 1994. Vi leide den fra mai 1993 og tilbød Thomas Johanson å bo der i et forsøk på å lokke ham til Trondheim hvor det var behov for en antroposofisk lege. Han bet på!
Det ble innredet bad og massasjerom i Stuttvegen 3 for å gi rom for det terapeutiske. Det var Brita som sto for dette med bad. Kjellrun Isaksen Hammer (nabo og sykepleier) hjalp til.
Kurt Schröder, tysk snekker, kom fra Vidaråsen i august 1994 og det ble sving på snekkerverkstedet. Vår gode venn Sjur Børve var der på snekkerverkstedets åpning høsten 1994 og kastet glans over dagen. Sjur har stilt opp som lege, rådgiver og trøster når vi har spurt.
Da Rune og Kurt begge bestemte seg for å slutte i 1995, ble verkstedet nedlagt. Strinda kommuneavdeling "oppvekst" overtok og fikk nytte av alt arbeid som var nedlagt der - og ikke minst hva som var investert av penger!
Etter delvis store protester fra enkelte skeptikere i Landsbystiftelsen, kjøpte vi Hans Collinsv. 7 i 1994. Gjett om Berit og Torbjørn var fornøyd med å flytte inn i egen leilighet! Huset ble kjøpt på banklån fra Cultura og Husbanken og vi fikk et etableringstilskudd på kr. 200.000 fra Husbanken.
Eskil flyttet til Vallersund sommeren 1994. Han ønsket å bo i en skikkelig landsby, men så kom Nils Erik Bondeson. Han ville bort fra en skikkelig landsby (Vidaråsen). Liv Klock kom til Kristoffertunet i oktober 1994.
Stuttvegen 3 ble døpt HERMANN GROSS HUS pinse 1994. Hermann Gross var en maler som hadde bodd i Camphill i Skottland.
Minnesmerket for de russiske og serbiske fangene som døde i fangeleiren på Rotvoll under siste verdenskrig var et fast samlingspunkt for oss, ofte i forbindelse med høytidene. Vi takker disse fangene som under stor lidelse bygget husene vi bor i.
Etter jul 1995 kom det forsterkninger. Hilde og Daan med Marten og Andreas kom fra Vallersund. Hadwig med Synnøve, Sebastian og Marita kom fra Jøssåsen. I august kom Silvia og Jörg med Anna, Simon, Lukas, Eva og Klara fra Jøssåsen med høns og kaniner. Våre nabolandsbyer begynte å bli redd for at de skulle miste medarbeiderne sine til Kristoffertunet. Men slik det er i Camphill, så strømmer det eller drypper det inn nye medarbeidere etter en stund.
Vi har hatt mye besøk og mange flere enn de som er nevnt her, har bodd her i kortere eller lengre tid. Dessverre. Men bli ikke fortvilet. Alt står likevel inntegnet i Akashakronikken.

Rigmor Skålholt